Jubileum

Heihei:)

Wow, sjekket akkurat BigDay appen min, og det er i dag 100 dager siden jeg forlot Norge for å stå på egne bein i et nytt land. Mye har skjedd på den tiden. Har vært på camp, som er en av de mest fantastiske opplevelsene jeg har vært med på. To ukers feire til Florida med vfamilien, to kvartsemestre på skolen er over, Cross Country sesongen er over, møtte besteveninnen i Indianapolis, dro til Norge, dro tilbake til USA. Ja, dette er bare noe. Tiden flyr når man har det gøy, er det ikke det de sier?
Nå er 1/3 av året over, er det rart at jeg tenker på det på den måten? De fleste andre jeg snakker med har ikke tid til å tenke over det engang. Om ca 200 dager flytter jeg tilbake. Gleder med, samtidig som det virker alt for kort. For plutselig står dagen der, og da må jeg jo dra. Jeg vil ikke at det skal være over så fort, jeg har jo akkurat begynt å like meg her.

Noen bilder fra Campen

 I indy

 CC <3

Idag var det også Halloween, som er en stor greie her i statene. De pynter flere uker i forveien, og dekorasjonene er storslagne og danker ut de fleste jeg har sett i Norge.
Jeg begynte dagen på skolen, utkledd som heks. Hadde en ganske slitsom dag, med 3 vanskelige, avgjørende prøver, etterfylt av lekser helt fram til nå. Vi carvet også gresskar, gøy og ekkelt haha, gresskar lukter jo helt forferdelig, men det er jo morsomt å lage litt fruktkunst som luser opp for små kans og knepere. Vertssøsteren min tok lappen i dag, gratulerer til henne :) Og etter det kom kjæresten hennes og vi grilte pølser og s'mores mens vi delte ut godis til små monstre og prinsesser.

Haha smaken av Norge. Som tydligvis ingen her liker.. :(

Suss og klem

Hei igjen

Hallo :)
Ups.. 20 dager gikk visst veldig fort det.
Joda, jeg er i live, selv om bloggen er død. Skal prøve å skjerpe meg fremover (prøve), men det har bare skjedd så utrolig mye de siste 20 dagene.
For å begynne et sted så dro jeg tilbake til Norge, noe som var veldig fint samtidig som utrolig trist. Var ganske ambivalent om jeg skulle dra, men endte som sagt med å dra, noe som jeg er utrolig glad for og ikke minst veldig takknemlig for at jeg gjorde. Som mange sikkert lurer på så var det rart å dra hjem igjen. Leve mitt gamle liv, spise norsk mat, kjøre buss, være med venner, sove i sengen min med dyne, sitte på plassen min rundt frokostbordet, bare gjøre alle de små tingene som gjorde hverdagen min for noen måneder siden. Jeg dro tilbake for å være med i min morfars begravelse, en siste hilsen fra meg. Og jeg er så glad for at jeg gjorde det. Var jo som sagt usikker, men når jeg tenker tilbake på den nydelige sermonien, å være med familien og tilbringe litt tid hjemme, tror jeg jeg hadde angret ganske mye hvis jeg ikke hadde dratt.

Utenom det har jeg hatt skole, skole, skole, trening, dans, skole, LEKSER, det vanlige. Ikke så veldig spennende i ukedagene..

Men, denne helgen dro Maddie, Gina og jeg til Minneapolis og bodde hos den utrolig herlige tanten til Maddie. Vi dro på Valley Scare, som er en fornøyelsespark, med halloween tema. Det var spøkelseshus, monstre, klovner, tåke og berg og dal-baner. Helt fantastisk! Det var perfekt vær, og siden vi kom i 7 tiden, og de fleste kom rundt 10, var det nesten ikke kø! Virkelig en opplevelse jeg kommer til å huske lenge.

Vi dro på shopping og sightseeing på lørdag og søndag, jeg kjøpte litt klær, noen gaver, et polaroid kamera og en gitar (!) Elsker virkelig gitaren, har spilt på den hvert ledige sekund.. <3
Det er en Breedlove med stålstrenger, innebygd stemmeapparat og den kan kobles til høytaler. I tillegg til at den ser veldig fin ut har den er utrolig nydelig klang. Gleder meg til å tilbringe mye tid med den fremover.

Vi gikk en liten tur rundt Lake Calhoun på søndag.

 Kjøpte utrolig gode eple-kanel boller <3

 Minneapolis sculpture park

 Uptown

Cross Country...

.. In my heart.


Heihei!
Da var Cross Country sesongen over for denne gang. I USA har de sesong sporter, og CC er bare om høsten. Jeg elsker cross country, laget mitt, trenerene, stevnene, treningen, ALT. Det har vært noe av det beste med USA så langt, og jeg oppfordrer ALLE som skal være utvekslingstudenter til å prøve det. Ja, det er hardt, men det er noe av det som er så gøy med det også. Å se at man kan gjennomføre et løp, og faktisk få en bra tid er så utrolig herlig. Selfølgelig er det litt anderledes fra lag til lag, jeg vet at mitt kjære lag Benson-KMS er et utrolig bra lag, og at jeg har vært veldig heldig med mange fantastiske utøvere og det er nok ikke sånn alle steder. Men det er verdt et forsøk i alle fall!
Jeg har fått mine beste venner i USA fra CC, og det er ikke bare folk fra skolen min heller. Vi heier på hverandre og støtter hverandre, og jeg er ganske sikker på at CC er den eneste sporten jeg noen gang har deltatt i hvor konkurrentene sier "Good job, keep going!" Når man passerer dem i en konkurranse. Er så god lagånd og herregud som jeg kommer til å savne det.. <3 <3
Er også veldig god trening! Er nok grunnen til at jeg ikke er feit, enda.. :))

Tidene mine på 4K har variert veldig. Første løp ble det 21.01, neste på 19.36, og da holdt den seg rundet det helt til mega-meet, hvor tiden ble 19.16. Fikk min beste i går, med 18.58.

3000 utøvere på mega-meet

Min kjære morfar

Den siste uken har bare vært utrolig vanskelig. Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre, eller hvor jeg skal gjøre av meg. På onsdag ringte pappa og fortalte at morfaren min hadde gått bort. Jeg brøt helt sammen av å høre det, og følte plutselig at jeg var på helt feil sted. Det eneste jeg ville var å klemme mamma og pappa.
Opp gjennom årenen har jeg ikke måtte talke med død så veldig ofte. Både mormoren og farfaren min døde av den samme, forferdelige sykdommen, men den gang var det i alle fall forventet.
Nå er jeg eldre, og vet mer om hva jeg tenker om livet etter døden. Men jeg husker også mer av morfaren min, har flere minner og hadde et lite håp om at han skulle leve for alltid. Han hadde en magnet på kjøleskapet sitt som sa "Oldeforeldre er en skatt få er forunt" og jeg tenkte vell at han beholdt den der for å ikke glemme at han kunne bli oldefar en gang.
Jeg husker jeg var så opptatt av at vi måtte dra å besøke han før jeg skulle reise i sommer. Og jeg fikk det som jeg ville, takk og lov. Når jeg ga han en klem rett før vi dro til flyplassen sa jeg faktisk "Og jeg forventer at du er her når jeg kommer tilbake, ok?" Vet ikke helt hvorfor jeg absolutt måtte ha han til å forsikre meg det, men det ga meg en slags lettet følelse.

Grandtanten min, grandonkelen min, morfar og tante

En av tingene som var veldig tung for meg, er faktisk ikek en trist sak i det hele tatt. I sommer dro vertsfamilien og jeg til Florida, noe som var veldig koselig. Når vi var helt ute på det mest sørlige punktet av Key West skrev jeg en kort til morfar. Ikke noe særlig lang og ikke spesielt detaljert. Mamma ringte meg og sa at hun så det på peishyllen hans. Han hadde blitt så utrolig takknemmelig for det, og jeg får tårer i øynene bare av tanken. Jeg er så UTROLIG glad for at jeg tok meg tid til å gjøre det. Det er så mange ganger jeg har lagt ting til side, og sagt til meg selv at jeg har tid til det senere. Det hadde jeg tydligvis ikke. 

Jeg er også utrolig glad for at jeg opprettet denne bloggen, og har satt av tid å skrive små innlegg for å informere kjente og kjære. Min morfar var kanskje den som var enda litt mer spent på dette året enn meg, og han leste og kommenterte. Det føles så bra.

Nå er det veldig tungt å være alene. Så langt borte fra alle som kjente han, alle som bryr seg av andre grunner enn at de ikke vil at jeg skal være trist. Noen ganger møter jeg veggen, og gråter av alt og ingenting. Så derfor bestemte jeg meg for å dra hjem til Norge, i en uke. Så jeg reiser på onsdag, og rekker da akkurat begravelsen på fredag. Alt føles så surrealistisk, og det er som at jeg egentlig ikke tror at det skjer. Tror det blir godt å klemme mamma og pappa igjen. 

Dette har om ingenting hvertfall lært meg å sette pris på hvert sekund, og nyte livet.